Barnevern

Hvordan er det å bo på ungdomsinstitusjon?

Jeg synes ikke det var så veldig skummelt å få høre at jeg skulle flytte fra fosterhjemmet og til en ungdomsinstitusjon. Broren min hadde snakket mye om plassen siden han hadde bodd der tidligere. På dette ungdomshjemmet var det tre avdelinger. "Drivhuset" het en av avdelingene. Der bodde det ungdommer som trengte ekstra oppfølging. Der var det bare plass til to ungdommer. "Tunet" er den andre avdelingen du kan komme til. Om du kommer til Tunet eller Drivhuset er noe barnevernet bestemmer. Jeg havnet på tunet.

I starten var alt veldig nytt å skremmende. Jeg synes det var veldig strenge regler på det meste. Man måtte være helt presis til alle måltidene og møtene, ikke ha lyd på telefonen inne, søke om det meste og levere skjemaer hver kveld før man la seg. Det var også fem andre ungdommer som bodde der. Det var flest jenter. Vi ungdommene var ganske ekle med hverandre til tider og det var en del intriger. Men samtidig så er jeg heldig som har blitt kjent med så mange fantastiske folk. Noen av de har jeg mye kontakt med den dag idag.

Det å bo på ungdomshjem er ikke bare fryd å gammen. Dagene kunne være veldig variable. En "vanlig" dag kunne være ganske rolig, mens på andre dager veldig kaotiske. En ting jeg synes var vanskelig at det var så mange forskjellige folk på jobb. I løpet av en dag var det 3 vaktskifter. Dagvakter, ettermiddagsvakter og nattevakter. Da jeg kom til tunet, fikk jeg mitt eget team. Teamet besto av tre ansatte som var mine særkontakter. Det var disse som fulgte meg spesielt opp, og jeg hadde ukentlige samtaler med disse. Dem deltok også i møter som hadde med meg å gjøre. Er veldig glad for at jeg hadde disse tre som fulgte meg litt ekstra. Det var de jeg stolte mest på og kjente best.

Når jeg hadde bodd på tunet i ni måneder ble jeg flyttet til et fosterhjem. Bodde der cirka 1 år før jeg flyttet tilbake til ungdomshjemmet. Da havnet jeg på den tredje og siste avdelingen som het Uthuset. Her jobbet de spesielt med å forberede ungdommene til å klare seg selv. Det gikk mye på å lære seg å lage mat, ha ansvar for egen økonomi, husarbeid ovs. Altså selvstendighetstrening. I tillegg var det mye roligere. Mindre personale og ungdommer. De som bodde der hadde jobbet mye med seg selv og blitt mer moden. Er så utrolig takknemlig og glad for at jeg har bodd på uthuset. Jeg lærte kjempe masse. Både økonomi og matlaging, men også om meg selv som person. Jeg knyttet veldig sterke bånd til noen ansatte, som jeg har mye kontakt med idag. Dessverre er denne avdelingen nedlagt den dag idag pga økonomi. Noe som jeg synes er kjempe synd. Mange ungdommer hadde hatt veldig godt av å bo der.

Jeg sitter med en god følelse når jeg tenker tilbake på min periode på ungdomsintitusjonen. Føler at jeg jobbet veldig mye med meg selv. Både på å finne mer ut av hvem jeg er som person, men også på hvordan jeg ville være. Selvom jeg ikke var en av de mer "opprørske" ungdommene, så hadde jeg mine stunder. Det jeg gjorde var å teste litt grenser, og finne min plass i ungdomsgruppa. Nå når jeg tenker tilbake så synes jeg ikke at reglene på tunet var så alt for strenge allikavel. Jeg forstår nå litt om hvorfor akkurat de reglene var der. Det var stor forskjell på å bo på tunet og uthuset. På sistnevnte så trivdes jeg best. Både på grunn av at det var roligere der, men også hvordan jeg ble behandlet av de ansatte. På uthuset ble jeg møtt og behandlet som en voksen. Jeg hadde mer ansvar for meg selv, og jeg følte det var tillit. Det var krav og forventninger til meg. Det å stå for valgene man tok var også noe man måtte gjøre. Da kunne jeg ikke bare skylde på at jeg "bare" var et barnevernsbarn. Jeg skjønte at de valgene jeg tok hadde innvirkning på fremtiden min.

Beklager hvis denne teksten ble litt "rotete". Det var ikke lett å sette seg ned å skrive et innlegg om hele min tid på ungdomsinstitusjonen. Jeg opplevde mye. Både positivt og negativt. Hvis det er noen ungdommer som leser dette innlegget og bor eller skal flytte til et ungdomshjem, så er dere hjertelig velkommen til å kontakte meg hvis dere har noen spørsmål, eller bare vil snakke litt.

''Jeg har bestemt meg for å ikke fokusere på så mye på min historie før jeg havnet under barnevernet. Ikke fordi jeg skjemmes over det jeg har opplevd, men fordi jeg vil verne litt om min familie. Noen ting kommer jeg til å være mer åpen om.  I denne teksten nevner jeg også om hvordan JEG oppfattet og følte det i de ulike hjemmene jeg havnet i. Jeg respekterer at vi har ulike oppfatninger og forståelse om at jeg og mine daværende fosterforeldre ikke har helt samme syn på ting. Jeg er har fortsatt litt kontakt med noen av dem.''


Jeg ble en pakke

Jeg og lillesøsteren min ble flyttet til et beredskapshjem. Dette er en vanlig familie som tar imot barn og ungdom i akutte situasjoner. Det er meningen at man bare skal bo der en liten stund til man finner ut hva man skal gjøre videre. Vi søskene trivdes overhodet ikke i det hjemme. De var alt for strenge med oss og de behandlet oss ikke med den respekten vi fortjente. Itilegg brukte de å si veldig stygge ting om familien vår. Dette var noe som såret oss veldig. Reglene de hadde var helt syke og uforstålige. Jeg fikk ikke lov til å ligge på sofaen å lese et blad eller ha føttene i sofaen. Rak i ryggen og føttene skulle være på gulvet var det vi fikk beskjed om. Vi fikk ingen plikter i huset. Dettte gjorde at vi ikke fikk noe særlig tilknytning til denne familien. Bare det å rydde opp når vi hadde spist fikk vi ikke lov til. Det var sårende for meg å lillesøsteren min, fordi vi var jo veldig snille og vi ville motbevise alle de stygge tingene som de sa om familien. Det var akkurat som om de ville vi skulle fremstå som om vi ikke kunne noen ting.

Mens jeg og søsteren min bodde i denne familien, bodde storebroren vår sammen med den voksne halvbroren vår.  Barnevernet innkalte begge brødrene mine til et møte. Der ble det bestemt at han yngste ikke fikk lov til å bo sammen med familien lengere. Han ble flyttet til et ungdomshjem noen timer unna. Vi fikk besøke han ofte og det virket som om han trivdes godt.

Husker ikke hvor lenge vi jentene bodde i denne familien, men det var vel godt over tre måneder. En dag ble det plutselig bestemt at vi skulle flytte i hvert vårt fosterhjem. Jeg var veldig glad for å få flytte, men jeg klarte ikke tanken på at min søte lillesøster skulle bo i en helt annen familie med bare ukjente. Det hadde jo alltid vært vi to. Jeg skulle beskytte og passe på henne. Prøvde å snakke med henne om hva hun tenkte om dette, men siden hun var så liten så var det ikke stort jeg fikk ut av henne. Kunne jo heller ikke vise til henne hvor lei meg jeg var. Måtte bare være positiv for å gjøre dette enklere for hun. Dagen kom med stormskritt og vi flyttet fra hverandre.
Det var veldig skummelt å flytte til en ny familie igjen. Jeg hadde begynt å fått store vanskeligheter med å stole på folk, siden jeg hadde flyttet så mye. I starten gikk det veldig bra. Ble veldig godt tatt imot og følte meg som en del av familien deres. Fikk hjelp med leksene og fikk delta i de daglige aktivitetene. Men etterhvert så ble jeg bare mer innesluttet og satt ofte inne på rommet alene. Savnet etter min biologiske familie var veldig stort og jeg la flere og flere planer om å stikke av. Jeg mistrivdes mer og mer i dette fosterhjemmet. Foreldrene i huset la sine egne regler og hørte ikke på barnevernet. De sluttet å hjelpe meg med leksene, tok fra meg telefonen og nektet meg å besøke moren og faren min. Dette resulterte i at jeg satt mer og mer på rommet. Etterhvert som dagene gikk fikk fosterhjemmet nok. De fikk ikke til å hjelpe meg og tok kontakt, med barnevernet. Plutselig fikk jeg beskjeden. Jeg skulle flytte igjen.
Denne gangen havnet jeg på en ungdomsinstitusjon. I starten var alt kjempe skummelt. Jeg synes det var veldig strenge regler på det meste. Man måtte være helt presis til alle måltidene og møtene, ikke ha lyd på telefonen inne, søke om det meste og levere skjemaer hver kveld før man la seg. Det var også fem andre ungdommer som bodde der. Noen av de var ganske ekle med meg og det var en del intriger. Men jeg kunne jo skjønne det litt også da. Alle som bodde på den plassen var der jo av forskjellige grunner og det var ikke lett å bo så mange ilag.I tillegg var det ekstra vanskelig når det hele tiden var forskjellige folk på jobb. Etterhvert så ble jeg mer og mer kjent og ble tryggere på de nye omgivelsene. Selv om det var veldig mye negative ting som skjedde der, så var det mye positivt og. Jeg ble kjent med en fantastisk jente som idag er min beste veninne (Hope), vi ungdommene fant på mye artig faenskap ilag, og vi dro på forskjellige ferier ilag.
I helgene på ungdomshjemmet var det ingenting å finne på. De fleste var på hjemreise og det skjedde ingenting spesielt. Etterhvert fikk jeg tilbud og å være annenhver helg i et avlastningshjem. Denne familien som hadde dette, brukte å ha mange unger og ungdom der i helgene. Jeg stortrivdes der. Ble kjent med masse nye folk. Etter at jeg hadde bodd på instutisjonen i over 10 måneder fikk jeg en ny beskjed. De hadde funnet et fosterhjem til meg. Det var dette avlastingshjemmet som ble min nye fosterfamilien. Jeg skulle flytte enda en gang....

Lag din egen hjemmeside gratis! Denne nettsiden ble laget med Webnode. Lag din egen nettside gratis i dag! Kom i gang